Jeg har veldig sansen for de gamle filosofene, da særlig de nevnte over. Sokrates beundrer jeg for hans ydmykhet og integritet; han gikk rundt i gatene i Athen og stilte mennesker han møtte spørsmål som han ønsket de skulle tenke og reflektere over, uten at han selv kom med et svar. Han ønsket å gjøre mennesker bevisste, og han sa selv at han ikke visste noe. Kjernen i Sokrates filosofi var en oppfatning om at det i menneskets natur lå inkorporert evige og allmenngyldige verdier for hva som er godt og rett. Sokrates mente også at mennesket ville følge sin overbevisning og handle etter sin oppfatning om hva som er rett. Sokrates var jo såklart en meget intelligent mann, men valgte likevel å holde bena på jorda og være ydmyk. Desverre ble han fengslet og måtte drikke et beger med gift som straff for å ha "villedet ungdommen" i Athen. Sokrates hadde flere venner som planla å smugle han ut av fengselet, og som vill ha lykkes, hadde det ikke vært for at Sokrates selv ønsket å dø for sine moralske overbevisninger. Et menneske med en slik integritet finner man ikke ofte. Platon, Sokrates elev, tok hans dødsfall tungt. Platon så opp til Sokrates på mange områder, men hans filosofi skilte seg allikevel litt fra Sokrates. Platon er nok mest kjent for sin idelære, hulelignelsen og metafysikken (metafysikken tar for seg om det eksisterer en annen dimensjon utenfor vår sansbare, om det er noe mer). Han hevdet nemlig at i tillegg til den virkeligheten vi kan sanse rundt oss, den fysiske virkeligheten, finnes det faktisk en annen virkelighet. Denne virkeligheten er, selv om den ikke kan sanses med våre fysiske sanser (heller en 6. sans), mer virkelig, fundamental og viktig enn den fysiske virkeligheten. Dette handler da om idelæren, at alt vi ser rundt oss egentlig bare er skyggebilder av noe mer ekte og sant, på et annet plan, i en annen dimensjon. Dette er litt vanskelig å forklare med korte setninger her, men er man interessert i dette er det bare å google. Platon mente også at vi mennesker har sjel og derfor er det konstant en uunngåelig konflikt mellom våre følelser og fornuft, at den er udødelig, og at den engang har svevd i universet med "ideene".
Når det kommer til Konfutse, hører han til den kinesiske filosofien. Konfutse selv trodde at himmelen hadde utsett han til å fornye den kulturen og moralen som ble grunnlagt av de hellige keiserne i gammel tid. Konfutse var på mange måter lik Sokrates; også Konfutse ønsket å stimulere studentene til å tenke selv ved å stille dem ulike spørsmål, og han appelerte til deres fornuft. En av grunntankene hans er at naturen og universt er i harmoni, i samklang, og dette må derfor også gjelde for mennesket. Her kommer yin og yang- prinsippet opp. Dette er grunnleggende krefter som virker i alle ting. De representerer motsatte krefter, men skal ikke sammenliknes med det gode og det onde. Det er ikke noe mål at den ene skal beseire den andre, men at det oppnås balanse mellom motpolene, altså harmoni. Jeg elsker disse livsfilosofiene, de representerer nesten alt jeg selv står for. Jeg blir så inspirert!
En annen interessant ting ved disse filosofene er at de alle var vegetarianere ! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar