Miljøproblemer. CO2. Global oppvarming. Antarktis smelter. Forurensning. Naturkatastrofer. Klimakvoter. Krig og fred og sånt. Blablabla.
Blir vi ikke lei av å høre om det? Og på toppen av alt, det er vår feil? Nei, det blir for dumt. Vi er uskyldige, vi har jo ikke gjort noe annet enn å leve slik vi alltid har gjort, i overflod og velstand hvor oljen flyter gjennom landet. Generelt sett lever jo nordmenn flest et ganske behagelig liv, som innbyggere av et av verdens rikeste land. Når det skjer noe nytt ute i den store, vide verden, enten det er en sultekatastrofe i Nigeria, tørke i Afghanistan, orkaner og oversvømmelser i USA, isen i Antarktis smelter, verden går under og så videre, hva tenker vi da? Huffameg, så tragisk. Men pytt, hva skal vel vi gjøre med det? Vi har jo tross alt egne problemer å tenke på vi også! Å legge om livsstilen er for mange en stor utfordring. Bare tanken på å gå eller ta bussen i stedet for den eksosspyttende bilen er vanskelig. Eller å shoppe mindre. Eller å spise mindre kjøtt. Eller å kjøpe miljøvennlige sparepærer. Eller å kildesortere. Eller å bruke mindre varmtvann. Eller å slå av lysbryteren. Nei, livet er sannelig ikke enkelt!
Det kan nesten virke som om nordmenn har blitt fanget i en luksusfelle, eller rett og slett latt seg bli fanget i nettet. Vi har det jo så ålreit her i lille, rike Norge, at det å legge om livsstilen vår blir for stort for oss. Vi har blitt luksusdyr og lagt oss til en luksuriøs livsstil.
Men skal vi bare blåse i klimatrusselen da? Late som om alt ordner seg og fortsette vår uklanderlige tilværelse som de miljøgrisene vi er? Det blir vel egentlig et litt sånn smak og behag-spørsmål. Det er jo såklart miljøaktivister her i Norge også, disipler av Bellona for eksempel. I hvor mange år har vel ikke de kjempet mot myndighetene i deres beslutninger som i ettertid og i fremtiden vil/kan få store miljøkonsekvenser?
Det er nå i den siste tiden, særlig etter Al Gores miljø- dokumentar En ubehagelig sannhet at klimaet er kommet i vinden og blitt "in". Filmen gjorde nok mange oppmerksom på de miljøkonsekvensene vi står ovenfor og at noe må bli gjort ganske kjapt. Et av Al Gores utsagn lød: "Ikke bare er menneskeskapt global oppvarming et faktum, men den blir stadig mer truende, og nå i en fart som har gjort den til en verdensomspennende krise."
Er det grunn til bekymring? Flertallet vil nok stemme ja. Vi har jo tross alt både sett og følt klimaforandringene selv, alt fra kraftigere orkaner til økende temperaturendringer og isbreer som smelter. Det er altså virkelig det som skjer, og noe som må tas alvorlig. Men her kommer jo det såklart an på om vi har styrken og viljen til å forandre på de nødvendige punktene som må forandres. Og er politikerne så miljøengasjerte som de later til? Eller er det bare et spill for galleriet? Det vil vel bare tiden vise.
I hvert fall, det vi først og fremst må ta tak i, er hva som forårsaker klimaendringene, den globale oppvarmingen. Det er jo som kjent at den økende produksjonen av CO2 er menneskeskapt, noe de fleste forskere innen klima- og miljøforskning er enige i. Når man sier de fleste forskere, betyr det at det fortsatt er et knippe forskere som er svært skeptiske til denne teorien, at den globale oppvarmingen er menneskeskapt. -Alt er helt normalt. Klimaet forandrer seg stadig, dette er ikke noe å bekymre seg over. Tja, hva skal man tro? Kan vi bare puste lettet ut, og slå oss til ro med den tanken, "alt ordner seg, ingen grunn til bekymring?" Eller er det ren fornektelse? Hmm.
Men, skal man holde seg på den sikre siden er det vel like greit å høre på fakta, nemlig det de fleste forskerne forkynner, at miljøproblemene den dag i dag faktisk er menneskeskapte, eller i hvert fall delvis. Ja, den "delvis"- delen er viktig å få med. Alt er vel ikke vår feil heller? Kan vi ta skylden for alt? Vi må nemlig legge til "delvis" for å kunne lette på vår egen samvittighet, så vi kan gå rundt å tro at vi er ikke helt skyldige. Bare litt.
Så hva er årsakene til klimaforandringene? Eller skal man spørre hvem? Her kommer skyldspørsmålet opp igjen. De årsakene folk flest hører om er hvor mye bilene, flyene og trafikken generelt sett forurenser, all den eksosen. Hovedgrunnen er altså den høye forbrenningen av fossile brensler; olje, gass og kull. Det er denne grunnen media og politikerne holder fokuset plantet på. Ok, så da vet vi det. Noe annet?
Ja, faktisk, det er det. En annen grunn til den økende klimaforandringen ligger faktisk i matvanene våre. Og den grunnen er faktisk ikke liten heller. Norge er kjent for å være et kjøttproduserende land, faktisk et av de landene i verden som produserer mest. Kjøtt er jo noe de fleste spiser, enten det er gris, ku, høns eller vilt. Vi spiser og vi spiser. Når blir vi egentlig mette? Som sagt, media og politikerne har hatt et sterkt fokus på alt CO2 -utslippet som kommer fra trafikken, bilene omtales som miljøverstingene. Men er det bilene som er verstingene, eller er det de som kjører dem? Her kommer alt tilbake til oss, forbrukerne. Det er jo vi som sluker olje og gass, ikke bilene. Og vi tjener på å forurense. Slik er det med kjøttforbruket også. Det produseres kjøtt i tonnevis, og vi forbruker det. Vi synes det er greit. Vi, miljøverstingene.
Hva slags miljøkonsekvenser kjøttforbruket vårt bidrar til, er noe vi sjeldent hører om. Fokuset er som sagt helt andre steder. Mens asiatiske og afrikanske land har et gjennomsnittlig årsforbruk av kjøtt på under 10 kg per person og det gjennomsnittlige forbruket på verdensbasis er ca 30 kg, spiser nordmenn gjennomsnittlig ca 75 kg kjøtt. Det norske kjøttforbruket har gått opp med ca 6 kilo på ett år. Det er grunn til å lure på om dette har sammenheng med den intensive reklamen for kjøttkonsum og de statlige tiltak for å støtte denne reklamen - og om et økt norsk kjøttforbruk rett og slett har vært et matpolitisk mål. Kjøtt-, egg, og melkereklamen via "Opplysningskontorene" (som er rene reklameorganer for næringen) finansieres av staten med ca 50 millioner kroner, ifølge FIVHs rapport "Slik spiser de rike". Her prioriteres det.
Når vi da ser den manglende informasjonen om konsekvensene av kjøttproduksjonen i mediene og i miljødebattene, og at det heller oppfordres til å spise mer kjøtt, later det til at selve kjøtt-spørsmålet er en av de mest ubehagelige sannhetene for den norske regjeringen med sine nære bånd til husdyrnæringen. Det er det vel ingen tvil om.
Å spise kjøtt er jo et luksusforbruk fordi dyrene er fôret med store mengder mat som kunne ha mettet mange flere hvis det hadde vært brukt direkte som menneskeføde. Jordbruket er en av bransjene som legger størst belastninger på miljøet i verden. Denne teorien har til og med FN konkludert med, som sier at kjøttindustrien produserer mer klimagasser (CO2 og Metan) enn all transport til sammen (buss, fly, bil). Tallene varierer, men opptil ca. 20 % av alle klimagass-utslipp i verden kommer nettopp fra jordbruk og husdyrhold, og kjøttproduksjonen legger beslag på 70 % av verdens jordbruksareal. Akkurat det sier jo litt. Så for å minske disse belastningene er det enkleste å senke kjøttforbruket der det er størst, nemlig i de rike landene, i-landene. Det betyr da at vi må endre våre matvaner. Men er vi motiverte nok til det? Ikke slik det er nå. Om norske politikere unngår kjøtt-spørsmålet av ren uvitenhet eller likegyldighet er vanskelig å vite. Eller er det den ufravikelige fornektelsen som går igjen? Det å ikke ville se og innrømme hva som er et av de største miljøproblemene i verden, det blir en altfor stor omveltning i vår behagelige livsstil. Vi velger derfor å ikke si noe om det, snakke om det, det blir for mye. Kjøttet vårt vil vi ha, det får ingen ta fra oss. Det får være måte på.
Poenget her er i hvert fall å få frem i lyset en klimatrussel som det ikke debatteres mye om i det offentlige, ikke i media heller, men som burde være svært aktuelt. At det er noe å bringe for dagsorden er det ikke tvil om. Man får bare håpe politikerne innser det før det er for sent.
Som sagt, den globale oppvarmingen er en verdensomspennende krise som blir mer og mer truende, noe vi ser over hele verden. Utfordringene er mange. Virkningene av en global oppvarming kan bli alvorlig mange steder, særlig i den tredje verden. Størst er trolig faren for mer tørke og stigende havnivå. Problemer knyttet til matforsyning, drikkevann, helse og bosetting i befolkningsrike kystnasjoner kan øke, med sosial uro og folkevandringer som mulige følger. Klimaendringene vil forsterke allerede eksisterende problemer knyttet til befolkningsvekst og fattigdom. Her går mye av kjøttforbruket og kjøttproduksjonen igjen, som har en klar sammenheng med jordødeleggelse, vannmangel, vannforurensing osv. Her er det også et spørsmål om en bærekraftig utvikling.
Avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres om utslippsutviklingen anslår FNs klimapanel en temperaturstigning i området 1-3,5 °C innen år 2100. Selv om det er mange år i forveien, er det noe man må ta på alvor i nåtiden. Denne temperaturstigningen vil i så fall være den raskeste økningen i middeltemperaturen på 10 000 år og gi den høyeste globale middeltemperaturen på 150 000 år. Høyere temperatur vil føre til at det gjennomsnittlige havnivået vil stige. Avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres om utslippsutviklingen anslås det en økning i havnivået på mellom 15 og 95 cm innen år 2100. Dette kan gi alvorlige konsekvenser for land som ligger ?lavt? og forårsake store oversvømmelser. Dette fører så til flyktningetilstander og humanitære kriser.
De forventede menneskeskapte klimaendringene vil kunne skje raskere enn naturen klarer å tilpasse seg, noe som også vil kunne føre til tap av biologisk mangfold. En del av jordens skoger vil bli tvunget til å "flytte". En temperaturendring på 1 til 3,5 °C innen år 2100 vil på de midlere breddegradene bety en forskyvning av den nåværende temperaturgrensen nordover med omtrent 150 til 550 km og oppover i høyden med omkring 150 til 550 meter. Til sammenligning har treslagenes "vandring" hittil vært på mellom fire og 200 km for hvert århundre. Virkningene av forskyvningen kan føre til at hele skoger forsvinner, mens nye sammensetninger av arter og nye økosystemer etableres. Det forventes at enkelte arter som er begrenset til fjelltoppene, kan bli utryddet, fordi deres livsmiljø vil forsvinne. Som man ser, konsekvensene er alvorlige. Hvis vi ikke gjør noe med det den dag i dag, vil det snart bli for sent. Vel, prosessen er allerede i gang.
Miljøkonsekvensene som er nevnt her, er bare noen dråper i havet. Vi vil senere erfare nye og kanskje enda mer alvorlige konsekvenser som bare ligger og venter på lur. Det er derfor viktig å handle nå, slik at vi i hvert fall kan sinke de fremtidige problemene som kommer. Det er noe alle må bidra til, da vi er alle verdensborgere med et visst ansvar for den også. Vi må klare å bevare den, slik våre forfedre gjorde, med respekt, og så føre den videre til våre kommende generasjoner. Det er som sagt en bærekraftig utvikling.
Og det er opp til oss, det er vårt ansvar.
La oss bevare den.
(En stil jeg skrev på vg2)
